mandag 17. januar 2011

Min pappa heter donor, og han kommer fra Danmark!

Det er mange tanker som melder seg når man velger å forsøke å bli gravid på en litt uvanlig måte. Det meste omhandler en selv, og det er greit. Jeg må bare innfinne meg med at jeg kommer til å gjennomgå alskens undersøkelser og behandlinger. Jeg kan stå for valget mitt. Svare dem som er nysgjerrige, overse dem som er uenige med mitt valg, og holde ryggen rak og ikke bry meg om eventuelt sladder. Men jeg må også tenke på det lille mennesket som kanskje får spørsmål om hvem, og hvor pappaen hans/hennes er.

Heldigvis er dagens samfunn mindre A4. Og ulike familiesammensetninger er etter hvert blitt mer og mer vanlig. Det er ikke sjeldent vi møter på alenemødre, eller familier med "mine, dine og våre" barn. Og jeg mener bestemt at det ikke er kjønn eller antall det kommer an på når det gjelder oppdragelse. Jeg jobber selv med barn, og det er slettes ikke en selvfølge at et barn som bor sammen med mor og far har en god hverdag, og en trygg oppvekst! Dersom jeg skulle være så heldig å bli gravid og føde et barn, er det ingen tvil om at barnet er ønsket, kommer til å få god oppfølging og ikke minst masse kjærlighet.

Jeg ønsker å være åpen overfor mitt barn om hvor det kommer fra. Og forhåpentligvis kan vi fokusere på hvor mye barnet var ønsket, og ikke på den pappaen han/hun ikke fikk møte. Det kan nok sikkert komme en dag da barnet vil være fortvilet eller lei seg på grunn av mitt valg, men jeg tror og håper at den kjærligheten dette barnet har rundt seg vil gjøre det lettere å håndtere. Det å være alenemor kan være tøft. Og det kan nok til tider være vanskelig å få hverdagen til å fungere. Heldigvis har jeg mennesker rundt meg som kommer til å være en god støtte, og hjelp  :) Så får man bare håpe at dette gjør at barnet står godt rustet når eventuelle spørsmål kommer :)


♥ Klem ♥

5 kommentarer:

  1. Hmmm... Jeg tror du bekymrer deg for mye (eller altså, klart du bekymrer deg, selvfølgelig tenker man mye i en slik situasjon... men dette tror jeg vil bli et mindre problem enn du ser for deg).
    Tenk deg at du vokste opp med to (gode) lesbiske mammaer, ville du da savne den far du aldri hatt? Eller hvis du vokste opp som enebarn, ville du da savnet den bror og søster du aldri hadde?
    Eller for å ta et banalt spørsmål: savner du det å kunne prate kinesisk? Selvfølgelig ikke. Du vet ikke hva det vil si å prate kinesisk, så hvorfor skulle du savne det? På samme måte blir det for en som aldri har hatt søsken, noen få tenker seg hvordan det ville være å ha søsken og kan ut fra det skape et savn, men de fleste tenker ikke over det. Det blir noe annet når man har hatt en søster/bror i ni år, og så plutselig skjer en ulykke så vedkommende dør. Da kommer savnet...

    Men du kan ikke savne noe du aldri har opplevd eller har hatt. Så jeg tror ikke du trenger å bekymre deg så veldig for akkurat det.

    Og hva sier man? Jeg tror det er viktigere å legge vekt på at "det var en snill mann som la igjen barnefrø på klinikken i Danmark, som mamma fikk i magen så mamma kunne få deg :) ", heller enn, "noen menn leverer barnefrø på en klinikk i Danmark, så mammaer som virkelig ønsker seg barn kan få de i magen og så kan et barn som du vokse til". For da legger du vekt på at faren hans har vært god og snill som har hjulpet barnet med å bli til.

    Men nå tenker jeg høyt uten å ha for mange tanker samlede. Jeg har hatt en tung dag som har vært en dårlig start på uken. :P
    Men jeg har tenkt på dette før, og disse tankene er det jeg har kommet frem til...

    SvarSlett
  2. PS. Her er et innlegg jeg leste om på NRK for lenge siden...

    Kult med lesbiske foreldre
    Hvordan blir barna preget av å vokse opp med lesbiske mødre? Jon Danielsen har vokst opp med to mødre og vet svaret.
    ...
    Jeg har nok tenkt mye over min situasjon. Jeg har ikke saknet noen far, og jeg har følt at jeg har fått med meg noen verdier, som f. eks. større toleranse, i det miljøet jeg har vokst opp, sier Jon Danielsen.

    kilde: http://www.nrk.no/programmer/radio/mellom_himmel_og_jord/1.1834272

    Du har en sånn "Hør om lesbiske foreldre" på siden der også, hvis du vil høre hva han selv tenker og mener om det å vokse opp med to mammaer.
    Håper dette hjelper deg å roe tankene litt! :)

    SvarSlett
  3. Hei Anonym! Takk for kommentar :)
    Jeg tror jeg kanskje uttrykte meg litt feil, eller uklart :P Det er ikke sånn at dette er noe jeg ligger søvnløs av om natta ;)

    Det er sant at det er mange spørsmål som dukker opp i hodet når jeg har tatt det valget jeg har, eller egentlig før det endelige valget ble tatt. Jeg har vurdert tankene og spørsmålene og kommet fram til mye av det samme som deg. Jeg tror at barnet kommer til å få en flott oppvekst, selv om hans/hennes biologiske far ikke er tilstede. Og mener at det er viktig å fokusere på hva barnet har, i stedet for å grunne over hva det ikke har. Så dette er i grunn ikke noe jeg bekymrer meg over :)

    Men takk for kommentaren - alltid greit å høre andres synspunkter! :)Sender varme tanker din vei, og håper uka blir bedre etter hvert :)

    SvarSlett
  4. Sowwy... :-S Da missforsto jeg...

    Men det er jo bra du ikke grubler så mye at du ikke får sove. :)

    Jeg vet jeg setter pris på andres tanker og andres syn så kunne like godt fortelle hva jeg har tenkt om det.
    Det viktigste er uansett omsorg, omtanke, kjærlighet... :)

    Og takk for tankene. Kanskje det hjalp? For uken er allerede bedre. :D

    SvarSlett
  5. Ingen fare! Jeg setter også pris på å høre andres synspunkter om temaet :) Så det er bare å kommentere :) Og det greit å få tilbakemeldinger om jeg har formulert meg litt klønete ;)

    Kan vel ikke påta meg hele æren for det, men så flott at uka viste seg å bli bedre etter hvert :)
    Klem

    SvarSlett