Hentet fra wikipedia
Gratulerer så mye med dagen alle mammaer rundt omkring!
Statusen som mor varer vistnok livet ut, og det er rart, men også godt å tenke på at jeg føler meg klar til å "påta" meg denne rollen. Så verpeklar at jeg faktisk går til det skrittet å gjøre dette på egen hånd...
Bildet er lånt herfra.
Jeg har verdens beste mamma! Hun er omsorgsfull, varm, nær, tøff, viljesterk, positiv, sprek, flink... Ja alt en mamma skal være, og litt til. Hun har vært en god rollemodell for meg opp gjennom oppveksten. Hun har lært meg mangt og mye om livet, men hun har også vært en rollemodell for hvordan jeg vil være som mamma selv. For den gode oppveksten jeg selv har hatt, ønsker jeg også at mitt eget barn skal få oppleve. Men jeg lurer veldig på hvordan mamma kommer til å reagere på valget mitt, å få barn på en litt uvanlig måte. Jeg er ikke bekymret for selve reaksjonen. Jeg vet hun er glad i meg, kommer til å støtte meg, og være der for meg - som hun alltid har vært :) Men kommer hun til å forstå?
De siste årene har det vært mye barneproduksjon rundt meg. Og mamma vet at jeg ønsker meg barn. Jeg tror ikke hun vet at jeg ønsker det skulle skje så fort som mulig, men hun vet at jeg føler meg klar til produksjon ;). Spesielt da min beste venninne ble gravid for andre gang, snakket vi om dette. Jeg sa at jeg hadde lyst på barn, og fleipet med at min venninne hadde nevnt Danmark som en mulighet. Mamma lo og sa at det må da være noen kjekke menn i denne byen.. Og at jeg burde komme meg litt mer ut på byen for å finne noen :P Og der stoppet i grunn den samtalen :) Jeg tror hun synes jeg er litt ung til å begynne å ta "drastiske" virkemidler i bruk. Samtidig som hun nok ønsker at jeg skal kunne få et like fint forhold til en mann, som hun og pappa har hatt gjennom alle år. Og vil gjerne at jeg finner en hyggelig mann som jeg kan dele livet sammen med, og oppdra barn sammen med.
Men jeg er klar for å bli mamma NÅ! Ja, jeg er nok utålmodig. Men se for deg at jeg legger ut på mannejakt: Jeg drar ut på byen hver helg (noe jeg følte meg ferdig med etter endt studietid), tester ut forskjellige menn - og forhåpentlig vis finner en som duger til slutt. Så skal man opprette et forhold, etter hvert flytte sammen og lære seg å leve og bo sammen - for så å begynne å tenke på barn. Det tar for laaang tid, som de sier i reklamen. Jeg er klar NÅ! Jeg er fornøyd med livet som singel/enslig. Føler per dags dato ikke at jeg savner en mann i livet mitt. Jeg føler meg ikke ensom - det er ikke derfor jeg ønsker meg barn. Jeg ønsker å tre inn i morsrollen som varer livet ut. Få oppleve mirakelet med å bære et barn under hjertet, føde, og se det vokse opp. Er det for mye å be om? Så jeg ordner denne biffen på egen hånd tenker jeg ;). Så får den hyggelige mannen jeg eventuelt skal dele livet sammen med komme etter hvert. Er det greit mamma? :) Jeg kjenner jeg får sommerfugler i magen når jeg tenker på at jeg skal fortelle om planen min til mamma. De andre skal det gå greit å fortelle det til. Det er mamma som blir den første - så det er deilig å få øve seg litt her på bloggen først ;)
Jeg tror jeg venter litt til før jeg slipper "katta ut av sekken". Først skal jeg feire morsdag med min flotte mamma. Spise kake, overrekke gave og nyte å være en del av min nydelige familie! Og når jeg kommer hjem til meg selv i kveld, skal jeg tenke litt på hvordan det vil bli om jeg selv kanskje har blitt gravid, eller kanskje til og med blitt mamma innen neste morsdag :D
♥ Klem ♥
Hm, merker at jeg godt kunne skrevet det samme som deg! :) Ikke for det, mamma vet om mine planer og hun er vel ikke helt enig i valget, men støtter meg likevel. Men om det med menn, forhold og barn, der har jeg akkurat samme tanker som deg! Selvsagt skulle jeg ønske at jeg hadde en mann å dele dette med, men de vokser ikke akkurat på trær... Og ja, det tar laaaaang tid fra forelskelse til evt tanker om barn, og jeg og vil ha barn NÅ (eller aller helst for lenge, lenge, lenge siden..) Hehe!
SvarSlettSå ønsker deg virkelig lykke tid! Både med samtalen og med dine forsøk! Dette skal gå helt fint!! :)
Ja, jeg også kjenner meg virkelig igjen i det du sier. Helt og holdent. Jeg er så glad for at jeg begynte å forberede mamma og pappa på dette i sommer. Da startet det litt som fleip, men så sa jeg at jeg faktisk mente alvor. Med en gang ble de nok litt usiker og visste ikke helt hva de skulle svare og det ble noe som at "Ja, det er klart vi støtter deg, men du trenger ikke å sette igang med en gang vel?" Da svarte jeg; "nei, jeg venter nok i halvannet år, da blir jeg kanskje mor når jeg er 35. Noe senere enn det vil jeg ikke", og det var de jo helt enige i egentlig. Så har jeg pratet litt med dem om det sånn innimellom etter det før jeg rett før jul sa at nå kommer jeg til å sette igang og jeg kommer kanskje til å få det kjempetøft og trenger all den støtten jeg kan få. Vil dere støtte meg? Svaret var et uforbeholdent og godt "Selvfølgelig" :-) Det er veldig godt å ha de nærmeste med på planene når man ikke har en kjæreste å dele alle tanker og følselser med.
SvarSlettVestlandsjenta: Takk for gode ord :)Vet at mamma også støtter meg uansett, og det er godt å vite :) Men jeg er jo litt spent på den første reaksjonen ;)
SvarSlettØnskemor: Så godt at du vet at foreldrene dine støtter deg. Det er godt å ha familie og venner som kan være til hjelp og støtte gjennom en slik prosess. Og jeg tror nok at mammas reaksjon er den jeg er mest spent på siden det er hun som kommer til å være en av de første jeg forteller dette til. Foreløpig har jeg kun luftet tanken såvidt for min beste venninne. Så jeg driver å øver meg på å sette ord på tankene mine her på bloggen ;) Og jeg VET jo at foreldrene mine kommer til å støtte meg uansett! :D
SvarSlett