Jeg er ei jente på 26 år. Til nå har livet mitt dreid seg om å vokse opp. Å trå sine barne- og ungdomssko, leve studentlivets glade dager, utdanne seg og skaffe seg en jobb man trives med. Når alt dette er i "boks" begynner man å fundere over hva man vil gjøre videre i livet. Selvsagt er det mange opplevelser man fremdeles vil ha med seg. Jeg skal ikke si at jeg ved 26 har opplevd alt og ikke vet hva jeg vil gjøre videre med livet - sånn er det jo slettes ikke ;) Men jeg har fått en tanke. Det er en drøm som ligger som en spire i hjertet mitt. Jeg vil bli mamma!
Jeg har alltid ønsket meg barn. Det å kjenne et lite barn bli til under graviditeten, å kjenne stoltheten over hva man har skapt etter fødselen, og å se med kjærlige øyne på at ens eget barn vokser opp - det må være ren lykke og glede. Jeg har alltid tenkt at det å bli mamma skulle være en naturlig del av livet mitt, og helst rundt midten av tyveårene. Etter hvert som venner rundt meg blir etablerte og produktive innser jeg at ønsket hos meg selv også vokser. Min beste venninne fortalte meg for en stund siden at hun var gravid med nummer to. Jeg ble virkelig glad på hennes vegne - og litt på mine egne vegne også;) Det blir fint å ta del i den lille babyens liv og se den vokse opp. Jeg er fadder til lillemor på 1 år og det er stor stas kan du tro!Videre spurte venninnen meg om jeg føler noe slags press for å få barn i og med at det produseres i fleng rundt meg for tiden. Jeg måtte tenke meg litt om før jeg svarte, og jeg svarte (som sant er) at jeg kjenner ikke så stort press fra andre. Det jeg føler mest er at mitt eget ønske om et barn vokser. Jeg skulle gjerne ha møtt en mann som jeg kunne leve sammen med og fått barn sammen med han. Men jeg trives veldig godt med å være alene også. Å være fri og frank og ta sine egne avgjørelser :) Og det finnes vel muligheter for å bli gravid uten en mann også? Min venninne mente jeg kunne reise til Danmark for å bli gravid. Vi lo det litt bort, men jeg sa at det var godt å ha dette i bakhand.
Min venninne kjenner meg nok ganske så godt, og skjønner at ønsket mitt vokser (selv om jeg selv ikke har satt ord på dette tidligere). Og da jeg kom hjem til meg selv og mine egne tanker kjente jeg at tanken fikk grobunn og at jeg ville utforske hvilke muligheter som finnes for meg. Baby først og mann etterpå kanskje..? Jeg vet at det kanskje kan høres egoistisk ut at jeg vil gjøre dette for meg selv. Men alle ønsker og valg om å få barn er vel i utgangspunktet egoistiske, enten man er i et hetrofilt eller homofilt parforhold, eller om man er singel?
Vel, sånn er i alle fall ståa per dags dato. Det er millioner av spørsmål som svirrer rundt i hodet. Hvordan kan dette gjøres? Så nå skal jeg på informasjonsjakt. Jeg skal lese om assistert befruktning, inseminasjon, IVF, SFSET, hormoner, CFC, Stork klinik osv. osv.. Deretter har jeg et håp om å komme i gang med prøving en gang før sommeren!
Har du tanker om dette eller ønsker å dele egen erfaring - så er det veldig hyggelig om du tar kontakt! Jeg tar gjerne imot tips om nettsider og blogger som kan være nyttige :)
♥ Klem ♥
Bra skrevet. :)
SvarSlettJeg vet nok ikke så mye om hvordan det hele fungerer rent teknisk. Men jeg har tenkt litt på dette hvordan det er for barnet osv. Mitt tips, hvis du vil tenke litt over hvordan samfunnet kan bemøte deg, er det ille at du får barn før du finner deg en mann?, osv, så kjøp boken "Raising boys without men". Vet boken handler om å oppdra gutter :P men den er like god uansett, for den har mange gode poeng og mange ting å tenke over.
Koster en 100-lapp og fås kjøpt her:
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2652901&rom=MP
Og det er noen fordeler med å få barn først og mann etterpå, man slipper å tenke, "vil han være en bra barnefar", og kan heller bare søke etter noen som man passer bra sammen med. :)
Og så lenge du er singel slipper du å krangle med noen om barneoppdragelse. Og det er ingen fare for at barnet skal oppleve skilsmisse.
Og hvis noen tar opp dette med at "statistikk viser at barn uten fedre blir stoffmissbrukere, kriminelle, osv", så husk på at det er statistikk hvor faren har vært tilstede men har dratt sin vei (eller mor+barn har dratt fordi han har vært alkoholiker, voldelig, eller andre grunner), noe som jo forklarer hvorfor barna da har blitt sånn... I tillegg er mye av den forskningen gammel. Nyere forskning viser at det er ikke antall foreldre som sitter ved matbordet og spiser sammen med barnet (eller kjønn på de, heh) som avgjør hvor god oppvekst barna får, det viktigste er at foreldren(e) er der, at barna får den kjærlighet og omsorg som de trenger.
Enda en artikkel som kan være interessant. :)
http://sondagsavisen.dk/91/01095294/
Ellers ønsker jeg deg lykke til! Og håper du får ønsket ditt oppfylt! :)
Hei Anonym! Takk for kommentaren :)
SvarSlettDet er klart det er mange spørsmål som jeg måtte stille meg selv før jeg kom fram til valget mitt. Det er ikke bare bare å skulle være alene om omsorgen for et lite barn. Jeg er ikke bekymret for hvordan jeg selv kommer til å bli møtt når jeg forteller andre om valget mitt. Jeg vet at mine nærmeste kommer til å godta det, og bli glad på mine vegne dersom jeg blir gravid. Men jeg har også tenkt på hvordan andre vil uttrykke seg og reagere overfor barnet. Heldigvis er samfunnet i dag mindre A4 når det gjelder familesituasjoner. Barn vokser opp til å bli flotte mennesker selv om de blir oppdratt av kun mor, eller far, homofile, lesbiske, eller sammen med mor/far og stefar/stemor. "Mine og dine barn" familier er ikke akkurat uvanlig heller :)
Jeg har også tenkt på det at jeg tar fra barnet muligheten til å vokse opp med en pappa, og en mannlig rollemodell. Men jeg jobber selv med barn og har erfart det samme som du sier: det er ikke antallet eller kjønn på foreldrene det kommer an på, men evnen til å gi barnet kjærlighet, omsorg og en trygg og god oppvekst. Jeg har også mange rundt meg som vil være til god hjelp og støtte, og som vil bli nære personer til et eventuelt barn. Min egen pappa og bror vil være supre rollemodeller for en gutt, og hvem vet - kanskje kommer det en mann etter hvert.
Takk for lykkeønskninger og linker - jeg skal se på de straks og med en gang :)
Håper du får ei flott helg! :)
Det høres ut som du har tenkt en del på dette ja. :)
SvarSlettJeg tror barnet blir heldig som får deg til mor, du virker veldig omsorgsfull og som du virkelig ønsker deg dette barnet. :)))
Hei igjen, og takk for det :)
SvarSlettValget mitt ble ikke til over natta nei ;) Jeg har hatt denne tanken i bakhodet lenge, og har brukt mye tid på å tenke på de spørsmålene som stiller seg. Det er ikke et lett valg å ta, men jeg er veldig fornøyd med at jeg har tatt dette valget :) :)