Min pappa heter donor, og han kommer fra Danmark!

Det er mange tanker som melder seg når man velger å forsøke å bli gravid på en litt uvanlig måte. Det meste omhandler en selv, og det er greit. Jeg må bare innfinne meg med at jeg kommer til å gjennomgå alskens undersøkelser og behandlinger. Jeg kan stå for valget mitt. Svare dem som er nysgjerrige, overse dem som er uenige med mitt valg, og holde ryggen rak og ikke bry meg om eventuelt sladder. Men jeg må også tenke på det lille mennesket som kanskje får spørsmål om hvem, og hvor pappaen hans/hennes er.

Heldigvis er dagens samfunn mindre A4. Og ulike familiesammensetninger er etter hvert blitt mer og mer vanlig. Det er ikke sjeldent vi møter på alenemødre, eller familier med "mine, dine og våre" barn. Og jeg mener bestemt at det ikke er kjønn eller antall det kommer an på når det gjelder oppdragelse. Jeg jobber selv med barn, og det er slettes ikke en selvfølge at et barn som bor sammen med mor og far har en god hverdag, og en trygg oppvekst! Dersom jeg skulle være så heldig å bli gravid og føde et barn, er det ingen tvil om at barnet er ønsket, kommer til å få god oppfølging og ikke minst masse kjærlighet.

Jeg ønsker å være åpen overfor mitt barn om hvor det kommer fra. Og forhåpentligvis kan vi fokusere på hvor mye barnet var ønsket, og ikke på den pappaen han/hun ikke fikk møte. Det kan nok sikkert komme en dag da barnet vil være fortvilet eller lei seg på grunn av mitt valg, men jeg tror og håper at den kjærligheten dette barnet har rundt seg vil gjøre det lettere å håndtere. Det å være alenemor kan være tøft. Og det kan nok til tider være vanskelig å få hverdagen til å fungere. Heldigvis har jeg mennesker rundt meg som kommer til å være en god støtte, og hjelp  :) Så får man bare håpe at dette gjør at barnet står godt rustet når eventuelle spørsmål kommer :)


♥ Klem ♥