Å fortelle familien..

Jeg har ikke fått skrevet om det i bloggen enda, men nå er jeg faktisk godt i gang med å fortelle min nærmeste familie om graviditeten. Den første jeg fortalte det til var faktisk pappa. Han hadde bedt meg med på fjelltur, og jeg hadde takket ja - selv om jeg var utrolig kvalm og svimmel den dagen, og knapt hadde fått i meg mat og drikke. I grunnen tvang jeg meg selv til å si ja, fordi jeg hadde lyst til å fortelle at jeg var gravid. Jeg var jo overlykkelig over de positive graviditetstestene, og hadde så lyst til å dele det med noen.

Så, vi startet stigningen oppover fjellet. Og siden det er flere år siden jeg var på en ordentlig fjelltur sist, ble det til at jeg startet i et litt hardt tempo den første strekningen. Det eneste jeg tenkte på mens jeg gikk var: "kom igjen, ved neste drikkepause skal du si det". Men ved hver drikkepause feiga jeg ut. Så før vi skulle begynne på den siste ca. 30-45 minutters harde stigning til toppen sa jeg at jeg ville gå ned. Sliten både av kvalme/svimmelhet, og mange tanker i hodet sendte jeg pappa alene opp mot toppen, mens jeg snudde for å gå ned.

På vei nedover var jeg lei meg fordi jeg ikke klarte å få fram et eneste ord, når jeg hadde bestemt meg for å fortelle. Jeg visste jo at pappa ville støtte meg, og bli glad - så hvorfor fikk jeg ikke fram et eneste ord? Det ble rett og slett for vanskelig. Hver gang jeg prøvde kjente jeg bare klumpen i halsen, og visste at jeg bare kom til å begynne å grine før jeg fikk sagt noe som helst. Så på vei ned fjellsiden bestemte jeg meg rett og slett for å skrive alt i ei melding til pappa. Da kunne han lese den når han kom på toppen, så kunne det kanskje bli lettere å snakke om det når han kom ned. Så med en gang jeg kom ned til parkeringsplassen satte jeg meg ned og skrev ei lang melding som forklarte det hele. Hjertet hoppet nok over et slag da jeg sendte meldinga, men jeg var veldig glad for at det endelig var "sagt" :P

Etter noen minutter tikket svaret fra pappa inn. Han synes det var topp! Han synes jeg hadde gjort et klokt og godt valg, og støttet meg 100 %. Han var sliten, men nå hadde han fått ny energi og skulle skynde seg ned igjen! Du kan trygt si at tårene sprutet på meg ;) Og en stund senere da pappa kom løpende ned ble det mange svette klemmer, og enda noen tårer :) Hele bilturen hjem snakket vi masse om hele prosessen. Det var veldig godt å endelig ha noen å dele tanker og følelser med. Pappa var spesielt fornøyd med at han var den første jeg hadde fortalt det til ;)

Mellomstesøster (som tidligere hadde vært veldig kritisk til denne måten å "lage baby" på) var den neste som fikk vite. Hun skulle reise tilbake til studiestedet sitt etter sommerferien, og jeg kommer ikke til å treffe henne igjen før til jul, så da ville jeg fotelle det før hun reiste. Mellomstesøster er ei jente med sterke meninger (som hun ikke er redd for å uttrykke), så jeg var veldig spent på hvordan hun ville reagere. Og hennes reaksjon ble nok som jeg hadde forventet. Hun sa at dette var ikke et valg hun ville ha gjort selv, men at hun selvsagt ville støtte meg, og var glad for å bli tante. Så ble det masse snakk om hele prosessen, og hun spurte og grov om både det ene og det andre. Både relevante og urelevante spørsmål. "Hva om babyen arver en klumpnese fra faren?" Hehe, svaret fikk hun fort tilbake: "jeg kommer til å elske denne ungen selv om den har klumpnese, eller ikke. Og ditt framtidige barn kan jo også få klumpnese selv om hverken du eller kjæresten din har det, og du vil nok synes at det er verdens vakreste barn uansett". Men etter at hun hadde fått stilt alle tenkelige (og utenkelige) spørsmål dreide samtalen mer over på hvordan det ville bli å bli tante, og at hun gledet seg til det ;) Rare søstera mi :)

Merker dette begynner å bli et langt innlegg, men jeg har litt mer på lager ;) På mandag kom nemlig minstesøster og mamma hjem fra ferietur, og vi samlet oss hjemme hos mamma og pappa for å spise middag. Mamma sa hun hadde noe å vise meg - jeg skulle få velge mellom en parfyme og en bodylotion som bygave :) Da svarte jeg at jeg hadde noe å vise henne også - så gikk jeg bort til veska mi og fant fram ultralydbildet som jeg hadde fått hos legen tidligere på dagen. Både mamma og minstesøster ble utrolig glad. Minstesøster hulket og gråt, mens mamma sa: "ja, jeg ble litt mistenksom når du ikke ville ha vin. Jeg og pappa har faktisk snakket litt om det". Og pappa skøt muntert inn: "Og gjett hvem som var den første som fikk vite det!".

Så nå er fire unnagjort, mens en gjenstår. Lillebror som er sørpå, men som forhåpentligvis kommer hjem på besøk om et par helger :) Så skal min nærmeste venninne få vite det snart også. Ellers har jeg ikke tenkt å fortelle det til noen før det nærmer seg 12 ukers merket. Da blir nok besteforeldrene de neste, og deretter øvrig familie og arbeidsgiver. Men de viktigste personene er min nærmeste familie og min beste venninne. Og med de gode reaksjonene jeg har fått så langt, gjør at jeg står sterkere når jeg senere skal fortelle det til andre. Jeg vet at mine nærmeste støtter meg, og da bryr jeg meg ikke så mye om hva bekjente, eller venners venner måtte mene. Den fine legens reaksjon får meg også til å få en forsterket tro på at samfunnet i dag faktisk har kommet så langt at de fleste vil godta dette, og bare bli glad på mine vegne! Så vi får se :) Time will tell ;)

♥ Klem ♥

Ps: Nå nærmer telleren seg snart 10 000 besøks-merket. Og da er det vel snart duket for en give away igjen. Eller hva synes dere?